Mot Karibien for andre gang
Om vi skulle ha muligheten til å velge den kalde veien hjem via Grønland, Island og kanskje Svalbard kunne vi ikke bli for lenge på Ascension. Om vi skulle nordover burde vi krysse det nordlige Atlanterhav østover innen det ble for langt ut på høsten. I løpet av den første uken underveis fra Ascension, klarte vi omsider å legge planen for at det skulle bli ”det nordlige rutealternativet” mot Norge.
Mot nord
Underveis den første uken bestemte vi oss også for å sikte direkte mot Martinique i Karibien. Selvom vi gjerne skulle besøkt Barbados og sett igjen Tobago som var de to andre alternativene vi hadde vurdert, følte vi allerede at vi måtte prioritere. Med for mange stoppesteder på vår vei nordover kunne det fort bli vel mye høst – med følgende ”interessant vær” - når vi så skulle krysse det nordlige Atlanterhavet østover fra Grønland eller sydover fra Svalbard. Desuten ventet vår venn Bosse i s/y Sawubona - som vi ble kjent med da vi seilte rundt Kapp Horn - på Martinique. Sist vi hadde selskap av Bosse var da han besøkte oss i Australia (med fly) etter at Eirik ble født.
Nesten problemfri seilas
De første 2 ukene av seilasen mot Karibien, som vi antok ville ta omkring 3 uker, ble en rask seilas i fin passatvind. Først etter at vi passerte syd om øygruppen Fernando de Noronha ble vinden mer ustabil. Det eneste problem disse 2 første uker – et problem som fulgte oss helt til Karibien – var manglende fiskelykke. Ikke èn eneste fisk klarte vi å hale om bord. Oftest røk snøret, eller så brakk kroken. I et tilfelle brakk sågar den ene fiskestangen etter 45 minutters kamp med fisken. At det finnes fisk i det Sørlige Atlanterhav vet vi ihvertfall med sikkerhet. Trolig var dyrene som bet på av den større sorten. I etterpåklokskapens ånd ser vi at fiskelinene kanskje burde ha vært byttet ut i Sør Afrika...
Ved ankomst Martinique var noe av det første vi gjorde å anskaffe nye fiskeliner! For sikkerhets skyld kjøpte vi også en ”dunder” line god for 450kg, som vi kan sette inn neste gang vi støter på problemfisk. Rett på en av genoavinjsene burde gjøre susen!!!
Jorden rundt
Like før vi rundet syd om Fernando de Noronha og satte kursen mer nordlig mot Karibien, krysset vi vårt eget kjølvann - fra den gang vi seilte sydover fra Fernando de Noronha til Brasil i 2006. Det å seile jorden rundt var aldri det direkte målet med vår lange seiltur, men mer et resultat av ruten vi valgte. Selvfølgelig var det gøy å krysse vår egen kurslinje - og selvsagt ble det behørig markert om bord!!! En runde rundt jorden tok oss 44957 nautiske mil og nesten 6 år
Mer å feire
Noen døgn etter den første feiringen passerte vi ekvator – for fjerde gang siden vi løsnet fortøyningene i Oslo i 2005. Tilfeldighetene ville at vi samtidig med ekvatorpasseringen kunne feire Eiriks 3-års dag, Marius’ 1-års dåpsdag og Heidis og Eivinds 1-års bryllupsdag – altså skrev vi nevnte dag 4. mars 2012!
Nesten rigg havari
En kveld etter mørkets frembrudd noen dager etter festlighetene hørte vi en merkelig lyd. Vi klarte først ikke å finne ut hvor lyden hadde sin årsak, og slo oss til ro med at det måtte ha vært noe i cockpit som fallt over ende. Neste morgen blir Eivind vekket med ordene – ”NÅ VET JEG HVA DET VAR SOM LAGET DEN LYDEN...!!!” Eivind skjønte alvoret i Heidis vekking, og skyndte seg på dekk. Masten stod fortsatt men med en meget stygg svai i området rundt øverste salingshorn. Lyden vi hørte kvelden innen skyltes mellomvantet i lo som røk!!!
Heldigvis – riggen stod fortsatt! Med ytterste forsiktighet sikret vi masten så godt det lot seg gjøre med lensetakler, sjekkstag og ekstra fall og spinnakerbomløft innen vi forsiktig listet storseilet ned. Masten hadde riktignok allerede stått hele natten gjennom, men vi kunne jo ikke vite hvor mye mer som skulle til før den ville endt på havets bunn...
Med masten sikret og storseilet liggende på bommen klatret Eivind i riggen med ”nytt” gammelt mellomvant. Først opp til øverste salingshorn for å tre vantet i festet der, for så å montere det sammen med strekkfisken ved tuppen av nederste salingshorn. Havet var langt fra rolig under ”øvelsen”... Med det ”nye” mellomvantet på plass så riggen straks mye bedre ut. Seilene kunne igjen heises og mannskapene puste lettet ut.
Kanskje var det lensertaklene som ikke var i bruk men som stod i slik posisjon at de tok av for belastningen da mellomvantet røk, eller kanskje var det fordi vi seilte med 3dje revet satt – eller kanskje en kombinasjon av disse - som gjorde at riggen ble stående. Fasitsvaret på akkurat det får vi nok aldri, men lykkelige var vi over å kunne seile videre uten mèn!!!
Årsaken til at mellomvantet røk er trolig at riggmakeren i New Zealand bøyde terminalen for å få riktig vinkel på den, da vi byttet stående rigg i Opua i 2008. Riktignok hadde vi seilt nærmere 30000 nautiske mil siden den gang, men Kapteinen er rimelig overbevist om at det å bøye en terminal ikke er spesielt smart...
Nye mellomvant underveis
Med riggen tilbake i rett positur, ble nye mellomvant via satelitt email bestilt fra Selden i Sverige. Heidis foreldre skulle uansett mønstre på i Martinique, og hadde plass i bagasjen. Vi kunne sikkert fått laget mellomvant også i Martinique, men med hjelp fra Selden slapp vi å bruke mer tid på den saken. Veldig bra!
Champagne, Ost og baguetter
Siden vi sist nøt Bosse av Sawubona’s selskap hadde han seilt sin båt på fra Uruguay i Sør Amerika til Cape Town i Sør Afrika sammen med en kamerat, før han seilte båten alene fra Cape Town direkte til Martinique!!! Litt av en seilas. Men som Bosse sa – ”Jeg måtte bare prøve, for å finne ut om jeg vil seile alene videre – eller om jeg må finne nytt mannskap...”
Da vi seilte inn mot Cul de Sac du Marin på Martinique gledet vi oss til å møte Bosse igjen. Vi forsøkte å snike oss helt inn på Sawubona for å sette Heidi uanmeldt om bord, da vi oppdaget Bosse’s båt ankret i bukten. Desverre ble vi oppdgaet i det vi var 15 meter unna. Bosse hadde godsaker klare til velkomstfesten! Champagne, ost, baguetter, fersk frukt – i tillegg til godteri til Marius og Eirik. Hvilken velkomst!! Det ble en lang og trivelig formiddag med gledelig gjensyn!
Enkle formaliteter
I Cul de Sac du Marin var det meste som før, fra den gang vi besøkte stedet i 2006. Men inn og utsjekk var blitt mye enklere. Da vi stakk innom toll-kontoret ble vi plassert foran en pc, der vi selv fylt inn alle detaljer – og vips så fikk vi innklareringspapirene i hånden. Tenk om det hadde vært så enkelt over hele verden...
Med familie på besøk
Uken frem til Heidis foreldre landet på Martinique gikk fort. Med mer enn 5000nm utseilt siden Cape Town i januar var det alltids litt vedlikeholdsarbeid å ta seg til på Empire. I tillegg hjalp vi Bosse med å få Sawubona klar til orkansesongen på land alene. Da skulle nemlig Kapteinen selv skulle kose seg i vinter Sverige.
Da Heidi’s foreldre og Peder (Eivind sønn) landet på Martinique, leverte vi først Bosse på flyplassen. Han skulle mot Skandinavia med samme fly som Vigdis og Tore og Peder ankom med. Med våre gjester vel installert om bord lettet vi anker og satte kursen mot bukten utenfor Cul de Sac du Marin. Der ventet våre danske venner fra s/y Exabyte og våre tyske venner fra s/y Blue Callalloo for å feire Peders 10-års dag..